|
|
Brev fra julenissen
Kjære venner!
Dette kom kanskje uventet - et julebrev fra julenissen, mange år etter at du sluttet å tro på meg - Vel, bedre sent enn aldri…
Grunnen til at jeg skriver til dere, er at jeg ønsker å rette opp en del feiltagelser og mistolkninger. Jeg ønsker å fortelle min historie, og hvordan historien om meg er blitt snudd og vendt på, slitt hit og dit, brukt og misbrukt, gledet og ikke minst misforstått!
Min historie starter i Tyrkia, i en by kalt Patara. Der ble jeg født i år 253 e.Kr. og fikk navnet Nicholas. En forferdelig pest kom til byen da jeg var liten, og den drepte både mor og far. Derfor vokste jeg opp på barnehjem.
Jeg husker ikke akkurat når ønsket oppsto, men jeg tenkte tidlig på at jeg ville gå i kloster og bli munk. Så slik ble det. I 15-års alderen begynte jeg på skole i klosteret.
Mine foreldre hadde vært velstående mennesker, og som enearving arvet jeg alt det de etterlot seg. Som munk hadde jeg lite nytte av denne velstanden. Jeg manglet ingenting, og hadde dessuten større glede av visdom og kunnskap, enn av materielle ting. Men jeg så mange rundt meg som virkelig hadde bruk for penger. Derfor prøvde jeg å bruke pengene på en slik måte at det kunne hjelpe flest mulig mennesker. Det gledet meg stort å gi bort gaver, og å se at andre hadde nytte av det jeg ga dem.
En historie husker jeg spesielt godt. Det var en fattig familie som bodde i samme landsby som meg. Familien besto av mor og far og fire døtre. På den tiden var det sånn at når en jente skulle gifte seg, måtte foreldrene betale medgift, og når den yngste datteren skulle gifte seg, hadde foreldrene ikke råd til å betale medgiften. Da jeg fikk høre om dette, fikk jeg en god idé; jeg lista meg bort til huset der familien bodde, og kastet en sekk med penger ned i pipa på huset deres. Ho-ho! Gjett om familien ble overrasket når de så hva som hadde ramla ned i peisen i løpet av natta!
Aller best likte jeg å gi bort gaver til barna. Jeg ønsket å gi en oppmuntring og premie til alle barn som hjalp til hjemme, som var gode og snille søsken, og som var ærlige og pålitelige mot sine venner. Men jeg var streng mot dem som ikke var snille. Disse kunne risikere å få en lærepenge eller straff.
Etter noen år som munk i klosteret, fikk jeg en spennende utfordring. Jeg ble spurt om å bli biskop i min naboby, Myra. Det var en stor ære. Tenk, jeg, som hadde vært en foreldreløs barnehjemsgutt, skulle bli biskop! Lite visste jeg da om min videre skjebne…
For større ting skulle skje. 200 år etter min død ble jeg gjort til helgen i den katolske kirke, og jeg fikk en stor kirke bygd til ære for meg i byen Konstantinopel (som nå heter Istanbul). Katedralen var kanskje litt vel flott og stor, etter min smak. Men noe som gledet meg stort, var å se at gjennom store deler av middelalderen feiret barna mitt minne og gjorde 6. desember til St. Nicholasdag. Dette ble regnet som barnas dag, en dag man ga barna gaver og gikk i opptog.
Etter hvert ble det bygd mange kirker som bærer navn etter meg, og jeg ble til og med utnevnt til å være Amsterdams offisielle beskytter. Generelt har mitt minne levd, og lever fortsatt sterkt hos nederlenderne. De feirer fremdeles Sinter Klas (som de kaller meg der) 6. desember.
Det var også nederlenderne som tok meg med til Amerika. Der fikk jeg nytt navn; fra Sankt Nicholas til Sinter Klas til den mer kjente Santa Claus.
I Amerika tok min historie en ny vending. En vending som gjør meg ganske trist. Jeg så min skikkelse og mitt navn bli brukt i større og større grad. Ofte i sammenhenger jeg kjente meg ganske fremmed i. Jeg så St. Nicholas-tradisjonene bli utvidet og etter mitt syn misbrukt. Det handlet mindre og mindre om å glede hverandre, og mer og mer om å mas og kav. Min intensjon om å hjelpe og glede mennesker og gjøre verden til et bedre sted, ble snudd til fråtsing, stress og kjøpepress.
Dette toppet seg da jeg hørte Phil Mooney i Coca-cola uttalte: "America needed a hearty symbol of happy consumerism" (Amerika trengte et smilende symbol for lykkelig forbruk). Da gråt jeg. Mitt navn og mitt minne var tatt til inntekt (rent bokstavelig) for alle de tingene jeg ikke står for, og som jeg (mens jeg levde) ønsket å bekjempe: materialisme, kjøpepress og overforbruk.
Jeg ber dere derfor: Ta jula tilbake! La meg få slippe ut av materialismens klør! Hjelp menneskene å finne tilbake til de gode verdiene i jula - det vi alle ønsker at jula skal være: Varme, glede og omtanke.
Å gi gaver er en flott tradisjon og en god gjerning - Det må dere ikke slutte med! Men la ikke gavehysteriet ta dere, og la det ikke sluke den egentlige kjernen i jula!
Dere som er unge har mulighet til å forandre på verden, dere kan gi de voksne beskjed om at slik det er nå, vil vi ikke ha det!
Jeg ønsker dere alle en varm og god jul!
Hjertelig hilsen
Julenissen
Brevet er hentet fra undervisningsopplegget "Hvem har stjålet jula?", som er et samarbeid mellom Verdiprosjektet "Skal-Skal ikke" og 07-06-05 tid for forandring.
I november-desember vil ca. 700 ungdomsskoleelever fra ti ulike steder i landet (Bergen, Lindesnes, Lyngdal, Mandal, Molde, Oslo, Røros, Voss, Ørskog og Ørsta) delta i dette prosjektet.
| 
|
|
|
